Tanker og følelser

Tankevekker

september 27, 2012 · · Isabella · 2 Kommentarer

Denne fikk jeg på mail fra ei god venninne da livet buttet litt i mot. Synes den er veldig fin, og ønsker å dele den med dere :)

Hur mår du just nu? Vad svarar du på den frågan, ärligt? Jag hoppas svaret är ‘Bra!’, men om inte, så vill jag den här veckan prata lite om de där dagarna då allt kanske inte är så bra. Då det verkligen behövs en påminnelse om din inre mentala styrka.

Den här är för stunder som kräver djupa andetag.

………

Det är tomt. Något eller någon har lämnat dig ensam kvar. Drömmen om något bättre. Vad hände med den egentligen?

Vad gör vi nu? Ska du stanna här, eller ge dig av? Mot vaddå? Tomheten ekar som en lägenhet utan möbler.

Du tror kanske att någon tog allt du hade. Att det är över nu. Finns inget kvar att rädda. Inget av värde bor här längre. Esset i rockärmen verkar ha blåst bort.

Men det är fel. Historien slutar inte här. Det kanske är här den börjar.

Allt är inte borta med vinden. Det finns något ingen kommer åt. Som finns inom dig. Din värdighet. Din självrespekt. Din förmåga att ännu en gång finna styrkan inom dig, att hitta motgiftet mot livets tomhet och fylla det med mening igen. Det kan kännas som en lång väg dit ibland, men det finns inga enkla lösningar.

Förlora en tävling men vinn något annat. Det är det här som kommer att definiera dig som människa.

Ingen kommer att fixa det här åt dig. Det blir du och ingen annan som får kravla dig upp. Omtöcknad men inte uträknad. Se dig omkring försiktigt. Du är inte till salu den här gången heller. Glöm aldrig det.

Låt inte dom djävlarna ta dig. Släpp aldrig in dom. Det finns ingen neutral mark. Ingen vit flagg. Lagt kort ligger. Dags att ta ställning.

Har du fått något av en slump så känner du dig aldrig helt säker, men om du skapat det själv så vet du att det finns en skillnad mellan vad som är och vad som skulle kunna vara.

Det går att formulera ett nytt öde. Du kan knäcka den där kedjeprincipen, den onda cirkeln och rita en ny karta. Ridderlig tanke kanske, men inte omöjlig. Det går.

Sen när lät du ett gupp i vägen få stoppa dig och skymma sikten från allt som du har kvar, som finns där framför dig? Sen när slutade du känna doften från tången, från havet? Sen när blev du den som slutade tro på en bättre framtid? Sen när?

Inse att det finns något de inte kan komma åt. Inse att naturen givit dig en bra hand. Att även om det inte alltid känns så, sitter du faktiskt inne med fyrtal i ess. Upp med dig igen.

Tro inte att du är. Vet att du är. Vi behöver inte tänka utanför boxen. För det finns ingen box.

 

 

Del

Why can’t I …?

juni 25, 2012 · , · Isabella · 2 Kommentarer

Nok et innlegg rundt spiseforstyrrelser, ettersom det, i dagens samfunn, er et stadig økende problem …

Min første klient var anorektisk, og henne hjalp jeg gratis .. I måneder skrev jeg lange og dype mailer, justerte dietter og ga tips til trening. Jeg økte matinntaket – hun klarte ikke spise opp alt, jeg ba henne trappe ned på kardio – hun trente mer. Flere ganger var jeg nær ved å gi opp, for jeg følte ikke at informasjonen min nådde frem. Men plutselig var det noe som løsnet, en dag hadde hun spist alle måltidene på planen og vi var i gang. Dagene, ukene og månedene som fulgte gikk stadig bedre, og hun fikk sakte men sikkert selvfølelsen tilbake. Tung styrketrening og mindre kardio kombinert med mer mat ble veien for henne, og desto mer næring kroppen fikk, jo klarere ble tankegangen.

For ikke lenge siden fikk jeg en melding fra denne jenta. Hun hadde vært hos psykologen sin for første gang på lenge, og var nå blitt erklært FRISK fra spiseforstyrrelsen! Jeg tror aldri jeg har fått en så fin betaling noen gang. Jeg er så vanvittig stolt av henne, ord strekker ikke til. Den lange, harde kampen hun kjempet har hun nå vunnet. Det var ikke enkelt for henne å bestemme seg for å bli frisk, men hun gjorde det, og seiret! Du kan si at du ønsker det så mye du vil, men dersom du ikke mener det 100% vil du ikke komme noen vei. Det er kun en måte å gjøre dette på; bestem deg, og gjennomfør! Det høres veldig enkelt ut, jeg sier ikke at det er det. Men, du greide å bli syk, ikke sant? Du har vist en enorm styrke ved å nekte deg det mest naturlige i verden; næring. Når kroppen har skreket etter mat for å overleve, har du brukt styrken din og latt være å gi den det. Hva om du forsøker å bruke styrken din på en ny måte? Bruk den på å bygge deg opp, ikke bryte deg ned.

Jeg har fått mange henvendelser fra jenter med spiseforstyrrelser (SF) som ønsker min hjelp, men dessverre må jeg som oftest henvise de videre, ettersom jeg føler at jeg ikke har kompetanse nok til å kunne hjelpe. Klart, jeg har personlig erfaring med SF, men jeg føler ikke at det er nok. Jeg kan sette opp en diettplan, men det er opp til vedkommende å følge den. Er du svært avmagret trenger du å øke kroppsvekten din, det kommer du ikke unna. Det jeg skulle ønske flere kunne stole på er at vektøkningen vil gjøre at hjernen din fungerer bedre, man ser ofte at spiseforstyrrede tanker blir verre desto lavere kroppsvekten blir. Klarer du derimot å stå i den vanskelige prosessen, og la kroppen din få suge til seg den næringen den trenger fra nok og riktig mat, vil du oppdage at hjernen din etter hvert begynner å fungere mer normalt. Men du bør selvsagt også jobbe med tankegangen i en vektøkningsfase, og det er der jeg ikke strekker til. Det krever utrolig mye av meg mentalt, og jeg har ingen utdanning innen psykiske lidelser. Jeg hadde en periode der jeg forsøkte å hjelpe rundt 5 jenter med SF, og jeg har aldri vært så utslitt i hodet noen gang. Jeg lå våken om natten og tenkte på hvordan jeg kunne hjelpe disse jentene mot et friskt liv. Er man spiseforstyrret er man som regel usikker, og søker stadig bekreftelse på det man gjør, noe som naturlig nok krever mye av den som ønsker å hjelpe.

Jeg har så utrolig lyst til å redde alle, men som jeg har vært inne på før, kan jeg ikke det. Ikke alle kan reddes, og ikke alle vil reddes. Jeg vil gjerne være Superwoman, en reddende engel, en støtte, en venn og ikke minst, en god Coach, men som så veldig mange andre føler man seg til tider mislykket og at det man gjør ikke er godt nok. Det eneste jeg kan gjøre er å fortelle min historie, hva som har fungert for meg, men alle må finne sin egen vei.

Spiseforstyrrede søker gjerne bekreftelse fra flere hold, så den mailen jeg har fått i innboksen er antakelig blitt sendt til andre også, både coacher og bloggere. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har vært der selv, jeg har sendt samme spørsmål til store forbilder innen fitness, anerkjente coacher, PT’er, ernæringseksperter, bloggere .. Jeg vet hvordan en spiseforstyrret hjerne fungerer, for jeg har hatt en selv.

Til deg som leser dette vil jeg gjerne avslutte med dette; DET ER MULIG Å BLI FRISK! Men du må hente frem din indre drivkraft, og stå i det som er vanskelig. Det er den komfortsonen igjen, bryt barrierer, utfordre deg selv – på den måten vil du vokse, og spiseforstyrrelsens symptomer vil gradvis avta!

Take care …

Isabella 


Del

Den ukontrollerbare sulten

juni 18, 2012 · , · Isabella · 12 Kommentarer

Når alt du tenker på er mat … Du kan kjenne hvordan hele kroppen higer etter næring, men hvordan du takler dette avhenger helt av din situasjon. En spiseforstyrrelse er når tanker og følelser rundt mat hindrer deg fra å leve et «normalt» liv, hva nå enn normalt måtte være. En spiseforstyrrelse kan være for lite mat, for mye mat, for sunn mat. Anorektikeren forsøker å begrense sitt kaloriinntak, bulimikeren det samme, men ender ofte med spiseorgier som resulterer i oppkast. Overspiseren lytter ikke til kroppens riktige behov, men forsøker å døyve følelser med mat. Ortorektikeren er besatt av at maten skal være så sunn og riktig sammensatt som mulig.

Men hva har alle disse symptomene, for ja, jeg velger å kalle dem symptomer, til felles? For meg er ikke en spiseforstyrrelse en sykdom, det er et symptom på at noe annet er galt. Noe verker innvendig, og det stedet det føles naturlig å ta det ut er på maten. Matinntak, kroppsvekt og kroppssammensetning kan man selv kontrollere, så når alt annet føles overveldende og ukontrollerbart er det her man finner roen og løsningen. Om alt annet i livet er en kaotisk røre, kan man i alle fall ta kontrollen over det som er ens eget. Det er kun du selv som kan kontrollere din egen kropp.

Du som er blitt «frisk» fra anoreksi kjenner deg nok igjen i kroppens vanvittige behov for næring når du begynner å spise igjen. Dette er en fysisk reaksjon. Ettersom du har sultet deg over lang tid, begynner kroppen å si ifra om at den trenger næring for å kunne fungere. Veldig mange anorektikere er redde for å utvikle overspising, fordi de kjenner på en ukontrollerbar sult. Denne sulten er veldig vanlig, og for å håndtere den er det viktig med regelmessige og rett sammensatte måltider. Kroppen må få dekket sitt behov. Du som har/har hatt anoreksi, eller er pårørende har antakelig merket at symptomene blir sterkere og sterkere jo mer du/personen går ned i vekt. Det er ikke bare kroppen som sulter, hjernen fungerer heller ikke optimalt, og det er derfor karbohydrater er veldig viktig i prosessen for å bli frisk. Jeg må sitere meg selv fra innlegget «Karbo-jenta»: Mangel på karbohydrater hos folk med anoreksi har vist seg å forstyrre den såkalte nevrobiologien, blant annet serotonin og leptin som er viktige for en normal forbrenning og velvære.

Men så var det denne overspisingen da …

Det er ikke uvanlig å overspise en stund når man begynner å gi kroppen næring igjen etter et veldig restriktivt matinntak over tid. Dette er nok også noe mange fitnessutøvere/byggere kjenner seg igjen i. Men hva med de som er normalvektige/overvektige, og som allikevel ikke klarer å slutte å spise. Hva dreier det seg egentlig om? Her er det ikke reell sult som er problemet, det er helt andre behov som må dekkes. Det kan være alt fra savn, kjærlighet, trygghet og omsorg. De tyr til maten som en trøst og komfort når livet er vanskelig. Her er det ikke kroppens behov for næring som styrer, men menneskets behov for kjærlighet og trygghet.

Så hvordan skal man egentlig takle alle disse symptomene? Jeg er ingen psykolog, men jeg har personlig erfaring, og har jobber med flere som sliter med det samme.

  • Spis jevne måltider – pass på at hvert måltid er satt sammen av en proteinkilde, en fettkilde og en karbohydratkilde. Dette er ikke tiden for å teste ut dietter, nå skal kroppen få det den trenger i riktige mengder.
  • Ha faste tider du skal spise på, bestem deg for å spise hver 3.-4. time. Da slipper du å ende opp med spisekick fordi det plutselig er gått for lang tid mellom måltidene.
  • Kvelden er et problem for mange. Da er man ofte alene, og veien til kjøkkenskapet blir kort. Vær ærlig med deg selv – er det reell sult du kjenner på nå, eller er du ensom og forsøker å fylle tomrommet med noe annet. Det er ikke alltid at det er næring i form av mat kroppen trenger. Kjærlighet og omsorg er også viktige næringsemner som svært få klarer seg uten.

Maten er en ting, men det viktigste er å ta tak i de dypereliggende problemene. Snakk med noen du stoler på, oppsøk hjelp. Ikke vær redd for å ta plass/være til bry, du har et liv, og det livet er fantastisk om du bare ser mulighetene. Spiseforstyrrelser og selvskading vil ikke gjøre deg lykkelig, det vil kun ta fra deg muligheter og gode øyeblikk. Se deg selv som den fantastiske personen du er, både på utsiden og innsiden. Det er èn person du er GARANTERT å leve med resten av livet, og det er deg selv. Elsk deg selv, da vil andre gjøre det, og du vil også kunne elske dem tilbake!

Del

Følelser …

juni 15, 2012 · · Isabella · 20 Kommentarer

Jeg er følsom … veldig følsom .. er det ikke rart hvordan mange av oss alltid tar til oss kritikk, mens vi lar gode tilbakemeldinger passere forbi som om de aldri kom.

Jeg innså for lenge siden at «treningsbransjen» er tøff. Alle skal mene noe, enten om opplegget ditt, fremgangen til kundene eller deg som person. Etter å ha levd sammen med en som har hatt dette som yrke i mange år har jeg fått se både de positive sidene ved jobben, men også medaljens stygge bakside. Legger man ut fremgangsbilder av kundene sine får man som oftest en drøss med positive og oppmuntrende tilbakemeldinger, men det sitter også noen bitre mennesker bak tastaturet og skriver av seg de mest surmagede kommentarer.

Dersom man velger å stikke nesetippen sin litt lengre frem enn hva som er akseptabelt i dagens samfunn må man «regne» med stygge kommentarer – det hører liksom med.

Jeg har ikke noe utpreget behov for å vise meg frem, men etter å ha stått i skyggen av andre hele livet, alltid gjemt meg bort og skammet meg over den jeg er, begynner jeg nå å innse at jeg også har gode verdier som fortjener å synes! Jeg ønsker på ingen måte å bli husket som Isabella pga. utseendet. Sånn jeg ser ut er slik jeg er skapt, men det har tatt meg lang tid å akseptere det, og jeg er fremdeles ikke kommet dit at jeg kan se meg i speilet og tenke at jeg er vakker. MEN, jeg aksepterer utseendet mitt nå. Før gjorde jeg alt for å forsøke å endre på det.

Selv om jeg gjør modelloppdrag og er opptatt av å ta vare på kroppen min, ønsker jeg å bli husket for annet enn kun det ytre. Jeg vil at folk skal få se hvem jeg er også på innsiden, og ikke dømme meg ut ifra hvordan jeg ser ut. Jeg har vanskelig for å slippe folk inn på meg. Når jeg er på gymmet for eksempel, er jeg ofte ubekvem, og blir stresset når noen ser på meg. Derfor prøver jeg å tiltrekke meg så lite oppmerksomhet som mulig, går med ipoden på full guffe og forsøker å unngå øyekontakt. Dette er ikke fordi jeg ikke liker mennesker, tvert i mot – jeg elsker å bli kjent med nye folk! Men jeg tviler ofte på folks intensjoner, og er redd for hva de tenker om meg. Jeg har alltid trodd at folk har sett på meg fordi jeg ser rar ut …!

En sterk selvfølelse er en viktig faktor for å få et lykkelig liv. Det gir deg troen på at du er god nok slik du er, og at du kan gjennomføre akkurat det du setter deg som mål. Dessverre vet jeg ikke om min selvfølelse er sterk nok ennå. Lenge har jeg vurdert å slutte å blogge, fordi jeg ser at bloggen min stadig får flere besøkende, og det skremmer meg. Hvorfor vil noen lese det jeg skriver? Hva er så spennende med det? Jeg er jo bare meg. Lille, «ubetydelige» Isabella. Hvorfor skulle noen være interessert i hva jeg har å si? Det finnes jo et stort antall blogger der ute, skrevet av dyktige, kloke, oppegående og flotte jenter. Er jeg virkelig en av dem? Og i så fall, hvorfor skal jeg da måtte behøve å ta kritikk? Hvis du ikke liker det jeg skriver om, måten jeg skriver på eller hvordan jeg ser ut, så er det da heller ingen som tvinger deg til å lese bloggen min. Dette gjelder for øvrig alle de andre flotte jentene som må takle daglig kritikk. Har du ikke noe pent å si? Vel, så ikke si noe da … En blogger er ikke bare en blogger, det sitter en person bak skjermen. Et menneske med følelser …

 

Take care

- Isabella 

Del

Komfortsonen

mai 31, 2012 · , , · Isabella · 6 Kommentarer

Den sonen jeg alltid har vært bevisst på å bryte ut av. Dessverre går man seg ofte fast der, og blir man gående for lenge i samme mønster vil man svært sjelden oppleve fremgang. Derfor har jeg nå den siste tiden tatt opp tråden igjen, spurt meg selv hva som er utenfor MIN komfortsone, uavhengig av alle andre. For det er jo slik at det som kan føles som en stor utfordring for meg, er noe andre kanskje gjør hver eneste dag uten å tenke noe over det. Derfor er det også viktig at man ikke sammenligner seg med andre. Du har sikkert ting du skal gjøre der du kjenner at det “butter litt i mot”, og nettopp derfor BØR du kaste deg ut i det. Den minste lille følelse av engstelse/nervøsitet, bør brukes som en drivkraft. Tidligere har jeg unngått slike situasjoner så langt det har latt seg gjøre, men det er noe spesielt med å bryte ut av sonen sin, og kaste seg ut i det som føles skremmende. Jeg lover deg; når det er overstått vil du føle deg 100% sterkere, og det vil bli lettere neste gang! :)

Litt mat/trening bildedryss for de som er interesserte ;) (og beklager mitt konstante morratryne. Sliter med pollenallergi, så øynene er som to små streker fra jeg står opp til jeg legger meg)

 

Martine-snupp og Bella klare for eventyr!

 

Mat må man ha! Røkt laks, laktosefri keso, poteter og aspargesbønner <3

 

Havregrøt med blåbær

 

Ha en fin dag! :)  

bloglovin

Del

Treningsøkt med Sølvi

mai 12, 2012 · , , · Isabella · 1 Kommentarer

Det er mange som spør om PT-timer med meg, men dessverre er det slik at jeg kun har “timer” med EN person for tiden, og det er min kjære venninne Sølvi. Grunnen til at jeg kan ha timer med henne er fordi vi begge er medlem på Elixia, og jeg ikke tar betalt for disse timene. Det har seg slik at jeg dessverre ikke er tilknyttet noe gym, og det å ta med meg klienter på Elixia og blande meg inn blant deres PT’er er ikke noe som faller i god jord der. Jeg skulle gjerne hatt muligheten til å tilby dere timer/teknikksjekker, men dessverre er ofte husleien veldig høy hos de fleste gym i byen. Så inntil videre har jeg dessverre ikke muligheten til å tilby denne tjenesten :(

Men, jeg kan uansett gi dere en liten sneak peak på økten med Sølvi i går. Hun har til nå gått ned ca. 5kg, og det begynner virkelig å vises! Jeg er så stolt av henne – hun har gått fra å være redd for å pushe seg på trening, til å bli en som ikke gir seg før hun kryper ut av gymmet etter endt økt. Det er så spennende og givende for meg å få lov til å coache henne videre – skal gi dere fremgangsbilder når hun er i mål ;)

 

Denne uken har jeg hatt helt fri fra alt som heter kardio, med unntak av et par rolige gåturer, men det ser jeg ikke på som kardio. For ei som egentlig er avhengig av å løpe har dette vært et steg ut av komfortsonen, men det var sårt trengt. Kroppen er sliten, og det er for så vidt knoppen også. Denne uken har søvn, mye mat og styrketrening vært prioritert i min treningsverden – og det har jeg hatt veldig godt av.

NÅ er det helg for min del, siste rest av jobb er unnagjort og jeg har allerede funnet frem sjokoladen <3

GOD HELG, alle sammen :)

bloglovin

Del

I will never be … (+ mer Bavac)

mai 7, 2012 · , , · Isabella · 8 Kommentarer

Jeg kommer aldri til å bli en toppblogger … Jeg liker ikke engang å kalle meg en blogger. I dag virker det som om “blogger” er en tittel på lik linje med lege, frisør, personlig trener eller advokat. Er det virkelig et yrke å være blogger? Ja, jo, kanskje. Det blir jo i samme sjangeren som journalist. Jeg elsker å skrive, det har jeg alltid gjort, men det låser seg tvert når det forventes av meg. Egentlig blir jeg fryktelig vrang hver gang noen forventer noe av meg. Hvis jeg har en deadline på noe, kan du være sikker på at jeg utsetter det til siste liten. Panikklesing 1 uke før eksamen, der hard du meg. Tidspress = not my thing.

Jeg vet at bloggen er en fin markedsføringsplattform for meg, og veldig mange av kundene jeg har, tar kontakt med meg fordi de har lest bloggen. Jeg ønsker ikke å være en blogger som skriver om livet mitt dag ut og dag inn, fordi jeg rett og slett føler meg ukomfortabel med å ikke vite hvem som sitter der bak skjermen og leser om mitt liv. Mitt liv er nettopp det, MITT, og det er privat. Jeg ønsker ikke å dele alle opp- og nedturer på nett. Som så mange andre er også jeg opptatt av at livet mitt skal fremstilles noenlunde greit, de færreste liker å la andre få ta del i deres vanskeligste perioder. Derfor har bloggen min blitt mer generell med tiden. Mange av mine klienter leser bloggen, og jeg ønsker å fremstå profesjonell og som en autoritet. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg er ei veldig følsom jente, jeg tenker mye, føler mye og liker å dele dette med andre som kanskje kan kjenne seg igjen. Men jeg sliter med å vite hvor grensen går. Hva er ok å dele, hva bør holdes utenfor? Jeg må få lov å dele et av de siste innlegget til Sunnmatogtrening.blogg.no “Dette vil jeg ikke være med på lenger“. Tenk at ei så oppegående og sunn jente har vurdert å legge ned bloggen fordi hun føler at hun påvirker andre i negativ forstand. Dette er jo faktisk en av de få bloggerne som fremstiller mat og trening på en sunn måte! Jeg vet hun har hjulpet mange (meg selv inkludert) med å gi leserne et innblikk i hvordan man kan nyte trening og sunn mat. Jeg håper hun vil fortsette å inspirere med sine flotte matbilder og gode tekster i lang, lang tid fremover!

Men over til denne bloggen igjen … Det største problemet er vel kanskje at jeg ikke lenger vet hvilket tema jeg skal ha på bloggen, hvilken retning jeg skal ta. Hva skal innleggene mine handle om. Trening og kosthold er vel forsåvidt temaet for bloggen, men jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere innleggene mine for å skille meg ut. For som sagt, jeg ønsker ikke å bli en “dette-har-jeg-spist-og-dette-har-jeg-trent-i-dag-blogg”. Mest fordi jeg vet at mange usikre jenter (og gutter) sitter og sammenligner sine liv med de livene de leser om på nett.

Så med dette tar jeg gjerne i mot innspill, tips og råd til hvordan jeg skal løse dette. For det blir en slags indre konflikt hver gang jeg begynner på et innlegg, noe som resulterer i at jeg kanskje ikke poster noe i det hele tatt. Det kalles vel kanskje bloggtørke. Jeg tviler på at noen av dere som leser er “avhengig” av bloggen min, dere hadde nok fint klart dere uten ;) Men jeg liker bloggen, jeg liker å ha et sted der jeg kan skrive når jeg føler behovet for det. Jeg liker å dele mine erfaringer, råd og tips rundt kosthold og trening.

—————————————————————–

Nåvel, her kommer noen flere bilder fra Bavac-lanseringen :) Alle bildene er tatt av fotograf Idun Lervik.

Tone og Tayo

Jeg kjører bicepscurl med strikk ;)

Alle de fine modellene!

Bakre rad fra venstre; Barbro, meg og Bethina.
Foran fra venstre; Ingrid, Caroline Maria og Emilie.  

Ønsker alle en herlig start på en ny uke! <3

bloglovin

Del

Balansen i livet

mai 1, 2012 · , · Isabella · 7 Kommentarer

Det er to ting som virkelig trigger skrivelysten i meg ..:
1) Å møte kloke, flotte, oppegående mennesker. De du kan «spille ball med» og som kan gi deg nye perspektiver.
2) En tur i skog og mark uten musikk på øret, kun meg, mine tanker og naturen.

En kaffe med ei nydelig jente fikk hjernen til å spinne… Jeg har tenkt mye på hvordan jeg ønsker at livet mitt skal se ut. Hva skal det bestå av? Hvilke mennesker ønsker jeg å omgi meg med? Hvordan er fremtidsutsiktene?

Mange spørsmål, mange svar .. Eventuelt, ingen svar i det hele tatt. Jeg har mange ubesvarte spørsmål, men jeg har også mye trygghet og sikkerhet. Jeg vet at jeg elsker jobben min, jeg elsker hobbyene mine, jeg elsker vennene mine. Allikevel er det ingen hemmelighet at trening og kosthold opptar MYE tid, særlig når man har det både som yrke og hobby/livsstil. Blir det aldri FOR mye?

Jo, det gjør det …

I blant får jeg NOK. Slik tror jeg nok det er for de fleste, man trenger flere arenaer å spille på i livet, man trenger interesser utenfor gymmet. Misforstå meg rett – trening er et lyspunkt i hverdagen min. Det er utrolig godt å gå inn i Bella-sonen og kunne gjøre det jeg brenner for, enten det er en intervalløkt eller en tung styrkeøkt. Jeg føler at selvtilliten øker, jeg føler meg sterk og tøff. Men jeg har også merket at det kan bli en altoppslukende greie, og da begynner jeg å mistrives. Hvis jeg går meg fast i et spor der trening og mat er alt som opptar tid i hverdagen blir jeg stressa og rastløs. Heldigvis er jeg selv bevisst på signalene, og vet hvordan jeg skal klare å snu dersom det blir “for mye av det gode”.

I slike situasjoner er det viktig å stoppe opp og spørre seg selv hva som virkelig betyr noe her i livet. Er det den treningsøkta, at den neven med nøtter veier 20g og ikke 45g, at intervalløkta varier i minst 45 min – er alt dette egentlig så viktig? For mange kan denne sunnhetsmanien kan ta litt overhånd, særlig i perioder med mye kaos og stress. Da er det lett å ty til mestringsmetoder som kanskje skader mer enn de hjelper. Men det er viktig å huske på at det finnes andre måter å håndtere det på. Man trenger ikke å kutte ned på maten eller trene mer for å løse eventuelle problemer. Personlig skriver jeg mye. Det er utrolig hvor mye mer oversikt man får når man skriver ned tankene sine. Plutselig er de ikke lenger bare en kaotisk sky som flyter rundt i hodet, du får se de på papiret (evt. pcen) og kan kanskje få en idè om hva det egentlig er som plager deg.

Treningsbloggere
Når jeg har spurt om hva dere ønsker å se mer av i bloggen har jeg ofte fått til svar at dere ønsker å lese om hvordan jeg spiser og trener. Jeg gjør mitt ytterste for å styre unna slike innlegg. Klart, i blant kan jeg poste matbilder eller skrive litt rundt treningen min, men jeg ønsker at bloggen skal være litt mer generell og ikke handle om bare meg. Jeg vet at mange bloggere påvirker både i positiv og negativ retning, og jeg ønsker ikke å være en man skal sammenligne seg med. Jeg følger ikke så mange treningsblogger selv, nettopp fordi jeg blir påvirket, begynner å sammenligne mine matvaner, treningsmengder/metoder osv.
Jeg ønsker at denne bloggen skal handle om balansen i livet, ikke bare mat og trening, men helhetsperspektivet. Jeg er veldig opptatt av selvfølelse, og ønsker at andre skal føle seg vel når de leser bloggen min, ikke omvendt.

Jeg er meg, og du er deg – HELT uavhengig av hva andre spiser, trener, studerer eller jobber med … Det DU gjør er godt nok, du skal spise det som gir deg energi, mat du liker, du skal trene den treningsformen som gir deg treningslyst og motivasjon, du skal studere det DU synes er spennende og du skal ha den jobben du ønsker. Andres meninger betyr ingenting, dette er ditt liv – det er du som skal leve det, og du som skal føle deg tilfreds! <3

bloglovin

Del

Den vakreste boken

april 2, 2012 · · Isabella · 5 Kommentarer

Den vakreste boken jeg noensinne har lest heter «Idas dans». Fortellingen om unge, sterke Ida, som ble diagnostisert med leukemi som 18-åring fanget hele min oppmerksomhet, og har fått en varig plass i mitt hjerte. Aldri har jeg lest en mer smertefull og vakker bok. Jeg gråt meg igjennom hver eneste side, og leste boken fra perm til perm på et par timer.

Nå har jeg begynt å lese oppfølgeren «etter dansen». Hvordan skal man klare å leve videre etter å ha mistet det kjæreste man har?

Jeg vil råde alle til å lese disse bøkene. Jeg kan love deg at du vil få et helt annet syn på livet. Mange fremstiller livene sine så plettfrie og glamorøse, selv om det er langt fra sannheten. Personlig har jeg alltid vært opptatt av å være ærlig. Jeg ønsker ikke å ha en blogg som sklir inn i mengden, der jeg dag ut og inn forteller om hvor mye jeg har spist, hva jeg har trent og hvor fantastisk livet er. Hvorfor? Fordi livet mitt er langt fra perfekt! ALLE har dårlige dager iblant de gode. Jeg ønsker å sette en finger på problemer folk flest kan kjenne seg igjen i, nettopp fordi det er godt å vite at man ikke er alene.

Bloggen min handler mye om det ytre, men minst like viktig er det indre. Fokuset for meg fremover ligger på å utvikle meg på det indre plan, rett og slett fordi jeg ønsker å bli et bedre menneske. Jeg ønsker å finne ut hvilken sti jeg skal gå .. En ting er sikkert, jeg vil aldri på forhånd kunne vite hvor stien ender, alt jeg vet er at jeg må våge å ta en annen vei enn den jeg har tatt tidligere.

Denne fant jeg i “Etter dansen”, synes den var så fin:

En indianer sitter og snakker med barnebarnet sitt. Han sier: «I alle mennesker bor det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den onde finnes det bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Den har glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit.» «Hvem vinner?» spør barnet. «Den du mater,» svarer bestefaren.

 

bloglovin

Del

Våge for å vinne

mars 26, 2012 · , · Isabella · 2 Kommentarer

Dette blir bare et kort innlegg i veldig reflektert modus:

Hva gjør du dersom du føler at du har stagnert? Det eneste svaret er endring. Dette gjelder for alle områder i livet, fra trening til personlig utvikling. Dersom det du gjør nå ikke lenger fungerer, og du føler at du har truffet et platå er det på tide å gå i en annen retning. Den retningen kan føles både skremmende og naturlig nok ny, men dersom du ønsker å få de resultatene du streber etter er du nødt til å våge .. Våge for å vinne.

De fleste trenger å føle at de er på vei mot noe, dersom den følelsen forsvinner, og man blir stående og tråkke i sirkel kan man føle seg både trist, sint eller frustrert. Dersom du har en jobb som stjeler all din energi og livsglede er det på tide å stoppe opp og spørre seg selv om man ser for seg å være i NØYAKTIG samme situasjon 5 år frem i tid. Tror du at du orker det? Eller ønsker du heller å gjøre noe helt annet, noe som gir deg nok penger på konto, men som samtidig gir deg en følelse av mestring og lykke, og hvor du også har tid til å prioritere andre ting som deg selv, venner og familie.

Det samme gjelder for trening, resultater gir motivasjon! Dersom du trener dag ut, og dag inn, men verken blir sterkere eller tightere, legger på deg muskler etc. er det opplagt at noe bør endres på. Det kan føles tøft i starten å skulle endre på gamle vaner, men til syvende og sist vil du vinne på det.

Min største endring (i forhold til mat og trening) til nå var definitivt å begynne å spise mer. Jeg trodde aldri at mer mat kunne gjøre meg strammere i formen, men boy, was I wrong! Så lenge man gradvis øker kaloriene vil kroppen henge med og skru opp forbrenningen i takt med økningen = mer muskler, uten økt fettprosent.

Her er jeg i 2007, da en anorektisk stemme tok opp all plass i hodet mitt …:

 

And this is me today ..:

 

Kunne jeg … Da kan faen meg DU OGSÅ!

<3 Isabella

 

bloglovin

Del